Signe Marie Andersen
Rogaland Kunstsenter
Livet er en scene
Trond Borgen, Stavanger Aftenblad 19.04.2004
Iscenesatt fotografi som konsentrer livet mot nullpunktet og gir oss absurd humor med på veien
Livet er en scene, skrev Shakespeare, og Signe Marie Andersen følger opp tanken i de fotografiene hun nå viser i Rogaland Kunstsenter. Hun nøyer seg imidlertid ikke med å observere menneskets sju aldre og de rollene det spiller gjennom livet. Hun skaper selv sin virkelighet og sine roller i bilder som springer ut av én av de sentrale uttrykksformene innen samtidskunsten de siste 20 årene: Det iscenesatte fotografiet.
Hun opptrer selv i noen av bildene, i tilsynelatende heroiske positurer som egentlig er fullstendige absurde og latterlige: Som en Rambo bærer hun et ”våpen” i en park - ikke noen dødelig bazooka, akkurat, men en løvfjerningsblåser; og som vaskekone retter hun blikket mot det himmelvendte fjerne, som om skurejobben gir henne en guddommelig inspirasjon. For i det iscenesatte fotografiet er virkeligheten en fabrikasjon, og bildet selv er en påvisning av at det objektive fotografiet slett ikke finnes.
Hva har skjedd her? Andersen ligger på verandadekket i ett av fotografiene, med veltet stol og med to fisk foran seg - den ene spist, den andre som en fristelse hun antakelig slett ikke kan motstå. Vi ser en historie uten begynnelse, uten ende; en handling helt uten rasjonell begrunnelse. Andersen gir oss livet som en gåte, som kan oppleves i klare, tydelige bilder, men som likevel unndrar seg logikkens tvangstrøye. Her arbeider hun i forlengelsen av surrealistenes arbeidsmetode. I noen av bildene er inspirasjonen fra Giorgio de Chiricos metafysiske maleri åpenbar, i andre er slektskapet til den britiske kunstneren Boyd Webbs iscenesatte fotografier fra åttitallet påtakelig.
Fotografisk er dette slående opptak, og i komposisjon kan de nærmer seg det banale: I ett bilde er en stålampe plassert ute i en eng nokså nøyaktig midt i bildet, og skaftet til vaskekosten i ”No waves” danner en helt regelmessig diagonal - resultatet er en insistering på en stille statisk betydning som unnslipper idet vi tror vi griper den. Likevel ligger der en følelse av ensomhet i disse bildene - en slags eksistensiell ensomhet som mennesket ikke kan unnslippe. Andersen makter å gi dette en visuell form men en absurd ”deadpan” humor som sentralt virkemiddel; og her ligger en sterk kunstnerisk kraft.
Enkelte av fotografiene kan nok bygge vel mye på den slående visuelle vitsen, men her er mer enn nok av godt stoff til å gi utstillingen en større dybde. Ikke minst er det store bildet ”Splendid isolation”- en praktfull oppsummering av det absurde elementet i Andersens billedverden. Mot en beksvart bakgrunn, i avgrensede lyskjegler, ser vi tre enkle oppstillinger, eksempler på stilleben, ”nature morte” - dødens nærvar - menneskelivet i tre stadier: En isolert lampe - en stol med to støvler - et rep med et par fisk. Becketts knappe form og pessimistiske innhold får her en konsentrert visuell form. Vi venter på Godot, og i mellomtiden prøver vi å finne mening i noen av de meningsløse gjenstandene vi omgir oss med.
I mellomtiden kan vi ligge i gresset, som i videoen ”Time flies by when you’re a driver on a boat”, og skue utover havet - og la tid og evighet drive forbi, alt mens vi blåser såpebobler : Åndedrettet føres bort av vinden, og resten er taushet.
Rogaland Kunstsenter
Livet er en scene
Trond Borgen, Stavanger Aftenblad 19.04.2004
Iscenesatt fotografi som konsentrer livet mot nullpunktet og gir oss absurd humor med på veien
Livet er en scene, skrev Shakespeare, og Signe Marie Andersen følger opp tanken i de fotografiene hun nå viser i Rogaland Kunstsenter. Hun nøyer seg imidlertid ikke med å observere menneskets sju aldre og de rollene det spiller gjennom livet. Hun skaper selv sin virkelighet og sine roller i bilder som springer ut av én av de sentrale uttrykksformene innen samtidskunsten de siste 20 årene: Det iscenesatte fotografiet.
Hun opptrer selv i noen av bildene, i tilsynelatende heroiske positurer som egentlig er fullstendige absurde og latterlige: Som en Rambo bærer hun et ”våpen” i en park - ikke noen dødelig bazooka, akkurat, men en løvfjerningsblåser; og som vaskekone retter hun blikket mot det himmelvendte fjerne, som om skurejobben gir henne en guddommelig inspirasjon. For i det iscenesatte fotografiet er virkeligheten en fabrikasjon, og bildet selv er en påvisning av at det objektive fotografiet slett ikke finnes.
Hva har skjedd her? Andersen ligger på verandadekket i ett av fotografiene, med veltet stol og med to fisk foran seg - den ene spist, den andre som en fristelse hun antakelig slett ikke kan motstå. Vi ser en historie uten begynnelse, uten ende; en handling helt uten rasjonell begrunnelse. Andersen gir oss livet som en gåte, som kan oppleves i klare, tydelige bilder, men som likevel unndrar seg logikkens tvangstrøye. Her arbeider hun i forlengelsen av surrealistenes arbeidsmetode. I noen av bildene er inspirasjonen fra Giorgio de Chiricos metafysiske maleri åpenbar, i andre er slektskapet til den britiske kunstneren Boyd Webbs iscenesatte fotografier fra åttitallet påtakelig.
Fotografisk er dette slående opptak, og i komposisjon kan de nærmer seg det banale: I ett bilde er en stålampe plassert ute i en eng nokså nøyaktig midt i bildet, og skaftet til vaskekosten i ”No waves” danner en helt regelmessig diagonal - resultatet er en insistering på en stille statisk betydning som unnslipper idet vi tror vi griper den. Likevel ligger der en følelse av ensomhet i disse bildene - en slags eksistensiell ensomhet som mennesket ikke kan unnslippe. Andersen makter å gi dette en visuell form men en absurd ”deadpan” humor som sentralt virkemiddel; og her ligger en sterk kunstnerisk kraft.
Enkelte av fotografiene kan nok bygge vel mye på den slående visuelle vitsen, men her er mer enn nok av godt stoff til å gi utstillingen en større dybde. Ikke minst er det store bildet ”Splendid isolation”- en praktfull oppsummering av det absurde elementet i Andersens billedverden. Mot en beksvart bakgrunn, i avgrensede lyskjegler, ser vi tre enkle oppstillinger, eksempler på stilleben, ”nature morte” - dødens nærvar - menneskelivet i tre stadier: En isolert lampe - en stol med to støvler - et rep med et par fisk. Becketts knappe form og pessimistiske innhold får her en konsentrert visuell form. Vi venter på Godot, og i mellomtiden prøver vi å finne mening i noen av de meningsløse gjenstandene vi omgir oss med.
I mellomtiden kan vi ligge i gresset, som i videoen ”Time flies by when you’re a driver on a boat”, og skue utover havet - og la tid og evighet drive forbi, alt mens vi blåser såpebobler : Åndedrettet føres bort av vinden, og resten er taushet.
